”Vår opplevelse av tid er prekær og dominert av vissheten om egen død, men døden har ikke makt over tiden. Vannet vet ikke at det skal komme en dag da det ikke lenger finnes vann. Kartlaven, som vokser to millimeter i året, vet ikke at den vokser, og derfor heller ikke at den en dag ikke skal vokse mer. Utenfor oss er mylderet, det udifferensierte, som ikke kan telles, og en langsomhet mennesket bare kan ane gjennom ekstremmatematikk og kunst, fordi begge disse er språk som evner å forstøve opplevelsen av jeget. Mer presist skaper de i oss en forestilling om denne forstøvelsen som mulighet. Og dermed blir den også virkelig. For et kort (kanskje lykkelig) øyeblikk befinner vi oss i jettegrytenes og bakterienes tid. Vi oppløses. Så er vi tilbake, enda mer fremmede i verden enn før.”

Vidar Sundstøl – om Debris

Et tidlig utgangspunkt for Egil Martin Kurdøls tre bildeserier – Debris, Debris – Atlas og Skapelsesberetninger – var et opphold i Nattai National Park, Australia i 2003. Inspirert av den australske villmarken og i særdeleshet det rike fuglelivet, påla Kurdøl seg selv en langvarig tegne- og arbeidsprosess med serien Debris. Mens første del av serien ble fullført så sent som i 2009, ble siste del Skapelsesberetninger fullført i 2018. Debris får vi presentert hele serien samlet, samtidig med at de utgjør Kurdøls soloutstilling

Forfatter Vidar Sundstøl sin tekst går i dialog med Kurdøls kunstprosjekt og beskriver langsomheten som finnes i alle ting utenfor mennesket. Teksten kan sies å ta mål av seg å speile en transformativ bevissthet, mentale prosesser som minner om geologiske, klimatiske eller atmosfæriske endringer: kort sagt, naturens egne prosesser.