Siden 1990-tallet, etter modernitetens fremskrittsoptimisme og postmodernismens «globale landsbyer», lever vi ifølge den spanske filosofen Marina Garcés (f. 1973) i en «posthum» epoke. Vår hverdag preges i stadig større grad av dommedagsstemning: økosystemenes sammenbrudd, autoritærpolitikkens utbredelse, finansbobler og arbeidets usikkerhet. Fremtiden koloniseres av individuelle og kollektive katastrofer, og arter seg som en nedtelling til den ugjenkallelige ødeleggelsen av våre livsbetingelser.
Samtidig er vi inne i den «fjerde industrielle revolusjon», der algoritmer og kunstig intelligens tildeles stadig mer fremtredende roller i vår hverdag og i kapitalismens profittkjeder. Ifølge Garcés legger våre digitaliserte samfunns massive informasjonsstrømmer opp til «opplyst analfabetisme»: opphopningen av kunnskap legger faktisk hindre for hva vi kan og vil som mennesker.
Garcés utvikler derfor et kampskrift for en ny radikal opplysningstid, for å gjenopplive dens ambisjon om å utsette all ytre og illegitim autoritet for rasjonell kritikk – kompromiss- og unntaksløst – gjennom å flette enkeltindividenes kritiske egenlæring sammen med kollektiv frigjøring.
Med en flytende og tilgjengelig penn kombinerer hun slik sentrale tankestrømninger i europeisk åndsliv fra 1400-tallet til i dag, med hyperaktuelle problemstillinger i krysningspunktet mellom kapitalisme, kolonialisme, økologi, autoritær politikk, kunstig intelligens og informasjonsteknologier, som fører inn i en programerklæring for en kritisk og eksperimentell humanisme.
Oversettelse: Kaja Rindal Bakkejord
«Hendes kampskrift ’For en ny radikal opplysningstid’ er for nylig udkommet i Norge og fl ere andre europæiske lande og er måske et af de mest stimulerende fi loso- fi ske essays, jeg har læst længe. I bogen forsøger Garcés at fi nde en vej ud af den allestedsnærværende under- gangsstemning. Hendes håb er at gen- oplive ambitionen om at underkaste al autoritet rationel kritik. Det gør hun ved at sammenvæve individers kritiske selv- læring med kollektiv frigørelse. Hun stil- ler simpelthen spørgsmålet: Hvad hvis vi oplyser os selv sammen for at skabe en mere beboelig og mere retfærdig verden?» – Christian Johannes Idskov, Politiken
