Georges Perecs forfatterskap (1936–1982) er et av de mest mangesidige og formbevisste i moderne fransk litteratur. Gjennom romaner, fortellinger, essays, hørespill og dikt fornyet han både den narrative og poetiske diktningen. Han skrev opplysende om moderne fremmed­gjøring og forbrukerideologi (Tingene, 1965), om samfunnets ulike rom (En form for rom, 1974) og om eksis­tensiell tilbake­trekning (En mann som sover, 1967). Perec var også en språklig oppfinner, kjent for sine lipogrammer og palindromer, og en sentral skikkelse i Oulipo – «verkstedet for potensiell litteratur» som med utgangspunkt i formale begrensninger kom til å endre fransk litteratur. Gjennom hele forfatterskapet boret Perec i forholdet mellom liv og skrift, hukommelse og struktur, glemsel og lek, noe som også resulterte i en fornyelse av selvbiografien som litterær sjanger (W, eller Barndoms­minnet, 1975). Kulminasjonen av Perecs arbeid er Livet bruks­ansvisning (1978), en samling «romaner» som tar opp i seg elementer fra alle de andre sjangrene han arbeidet med.

I dette essayet nærmer Sigurd Tenningen seg Perecs tekster med utgangspunkt i ett gjennomgående motiv: glipen. Glipen forstås her som et strukturelt og tematisk prinsipp – som tomrom, brudd og fravær – men også som forbindelsespunkt mellom tekstene, og mellom liv og skrift. Essayet viser hvordan den biografiske lesemåten har preget resepsjonen av forfatter­skapet, og hvordan Perecs litteratur – både i form og innhold – stadig kretser rundt det som er tapt, fortrengt eller uutsigelig. Det sentrale spørsmålet blir hvordan man kan nærme seg det åpne og samtidig forsøke – midlertidig og forsiktig – å sy det sammen, uten at det opprinnelige tom­rommet forsvinner ut av syne.

Design: Marte Meling Enoksen