Sidsel Papes bok, Martin Slaatto: Transporteringsdans er en personlig fortelling og en fabulerende inngang til konseptet “transporteringsdans”:

Slaatto gjør dans til allemannseie ved å ta i bruk allemannsretten i skog og mark. Han hever egen og andres bevissthet ved å plukke fra hverandre og peke på detaljene i dagligdags bevegelse. Han tar tak i det vi ellers ser som nyttig og nødvendig transport, sakker farten ned til det tempo der oppmerksomheten reverserer og transcenderer. De færreste norske scenekunstnere de siste 40 årene kan skilte med noe lignende og han fortjener en plass blant norske scenekunstklassikere.

Slaatto har med sin liketil-scenekunststil tatt ballen ut av ball-etten, men også skue ut av skue-spillet. Han spiller overraskende baller over til skuelystne som blir til medmenneskelige medspillere i møte med hans lek på alvor. Han har gjort scenekunst til noe tilgjengelig og familiært. Han har laget scenekunst med egen familie og for en utvidet familie, inkludert alle han ikke er direkte i familie med. Sånne som meg og min familie.