På veggene er det tegnet møbler, slik at det gir inntrykk av at scenen er en stue, et oppholdsrom. Vi kan finne oss et sted å sitte, små puter er lagt utover det lille publikumsområdet. Kanskje Mariblanca, som allerede befinner seg i dette scenerommet, viser oss hvor vi kan ta plass. Jeg blir sittende nesten oppå scenen, jeg husker det som om vi alle sitter tett, men dette var under pandemien, tenker jeg, kommer jeg på, så det er en meter mellom oss alle. Men jeg husker oss som nære, publikum til hverandre, og oss i publikum til Mariblanca på scenen. Jeg husker det som at jeg kan strekke ut hånda hvis jeg vil, ta på Mariblancas nakne kropp.

Daniel Mariblanca og hans kompani 71BODIES, har laget en forestilling som ønsker noe. Forestillingen er kunst som forventer at kunsten virker på verden. Den tar for gitt at på samme måte som kunst er noe særegent menneskelig, har kunsten også en særlig plass hos menneskene. Med evne til å samle og samtidig rive opp. Trøste og samtidig utfordre.

I møte med scenekunstens utilgivelige forgjengelighet, og motstanden mot denne, har jeg i skriveprosessen gått meg vill mange ganger. Jeg håper allikevel at denne boka kan gi et utvidet liv til «In First Person: The Dance», en forestilling som jeg opplever som svært vakker, viktig, og ikke minst håpefull.