Hvordan har denne kulturens stygge andunge, videospillene, formet de nye norske skribentenes identitet, språk og tilgang på verden?

I denne utgaven av BLA skriver et stort knippe av landets unge forfattere og litterater om sitt forhold gamingkulturen. «Skulle noen mot formodning skrive ‘biografien om dikteren Røkkum’, ville det […] vært pussig å utelate tida ved datamaskina», skriver dikteren Røkkum i et essay om World of Warcraft som global forbrødring i internettets spede begynnelse. Jenny Moi Vindegg skriver om repetisjon, variasjon og overraskelse som et motiv i Zelda-universet så vel som i Øyvind Rimberids lyrikk. Edel Malene Farstad skriver om å bruke Kentucky Route Zero som en vei til den endelige desorienteringen, og Victoria Durnak spør seg hvorfor hun fortsatt identifiserer seg som en gamer, selv om spillingen er lagt på is fordi hun fikk synet forverret av Skyrim på 2010-tallet. Vi tror videospillenes små og store fortellinger i simulerte verdener er et sted man bør lete i langt større grad enn samtidskulturens fortolkere har gjort til nå. I denne utgaven finner du kreative og nødvendige forsøk på å språkliggjøre denne delen av vår moderne medieverden.

Vi har selvsagt også en fyldig kritikkseksjon, spaltestoff, debatt om lyrikkens tilstand i dag, «eitt nytt dikt» og mye mer!