Hva om de fortsatt er i live?

Jana var åtte år gammel da faren hennes forsvant i Assads fengsler. Familien ble værende i Syria fordi de tenkte at han kunne komme tilbake når som helst. Hvem skulle han ellers finne hvis han en dag banket på døren?

Først senere ble han identifisert på Caesar-bildene, tusenvis av fotografier smuglet ut av Syria som dokumenterte fanger som var blitt torturert og drept i regimets fengsler.

Under Assad-regimet ble titusenvis av mennesker arrestert og tvangsforsvunnet. Sikkerhetsstyrkene hentet dem, og familiene fikk aldri vite hvor de ble ført, om de levde, eller hva som hadde skjedd med dem.

I den nye DER-utgaven møter vi barna som vokste opp i denne ventingen. Den bygger på 21 dybdeintervjuer med mennesker som var barn eller ungdom da en mor eller far forsvant. Mange av dem venter fortsatt.

Volden i et diktatur stanser ikke ved fengselsporten. Den fortsetter i familiene og i stillheten mellom dem som er igjen.

Spørsmålet i tittelen handler derfor ikke bare om den savnedes skjebne. Det former tiden til dem som venter. Noen familier ble boende i Syria, slik Janas familie gjorde. Andre utsatte utdanning, arbeid og flytting. Fortiden slapp ikke taket, og framtiden ble skjøvet foran dem.

De fikk aldri være barn ferdig. De begynte å tjene penger tidlig og passet på yngre søsken, og på en mor eller far som ikke klarte mer. Noen sluttet å fortelle hjemme hvordan de selv hadde det.

Utgaven følger dem videre, gjennom flukt og nye liv i andre land, og gjennom spørsmålet om når man slutter å lete. Den spør hva sannhet og rettferdighet kan bety for mennesker som fortsatt lever med diktaturets vold, lenge etter at diktatoren er borte.

Studien er gjennomført av hovedforsker Basem Mahmud og forskningsassistent Batol Alghabra, i et samarbeid mellom DER og Association of Detainees and Missing Persons of Sednaya Prison (ADMSP). ADMSP arbeider for å avklare skjebnen til savnede og tvangsforsvunne, og for å sikre sannhet, støtte og rettferdighet for overlevende og familiene deres.