Døden er et udødelig aspekt ved det å være menneske. Den er en grunnleggende og formende realitet og samtidig banal, triviell og praktisk brysom.
Å være nær sin død og kontemplere over den, er å slippe seg nærmere evigheten.
I utforskning av døden har ikke samtiden kommet så mye lenger enn tidligere.
Indre fordypelse kan bidra til at døden ikke forblir et absolutt mørkt og annerledes land.
Introspeksjon, varhet og forfinelse kan hjelpe til at døden ikke bare betraktes som en slutt og et endelig tap, men en mulighet for noe mer, annet og utvidende.
Navigasjon
