Fransk filosofi blir ofte forbundet med en fransk stereotypi. Vi ser for oss
småborglige mennesker som samler seg rundt et lite bord utenfor Café
de Flore i Paris, en pipe i den ene hånda og kanskje en croissant i den andre.
De bruker store ord, og snakker utelukkende om frigjøring og revolusjon,
før de drar hjem til sitt komfortable liv i byens latinske kvarter. Bak disse
klisjeene skjuler det seg likevel mer enn estetikk. De franske eksistensialis-
tene, som Camus, Sartre og Beauvoir, bidro for eksempel enormt når det
kommer til spørsmål om hvordan vi kan skape mening i et meningsløst liv,
hvordan man kan ha politisk ansvar i en gudløs verden, og hvordan vi skal
forstå hva det innebærer å være kvinne. Det er likevel verdt å merke seg at
fransk filosofi strekker seg også langt utenfor eksistensialistenes domene, til
og med utenfor Frankrike. Jean-Jacques Rousseau, for eksempel, var i sin tid
en ensom vandrer fra Geneve, som likevel klarte å formulere radikale tanker
om politikk og samfunn som er minst like relevante i dag som de var på
midten av 1700-tallet, da de ble skrevet.