Mor er det første vi kjenner. Det innerste mørket i magen, varmen, forbindelsen fra navle til navle. Mor er vuggesang, omsorg, barndomsminner, kyss, hun er det språkløse og symbiotiske, og ofte er “mamma” vårt første ord. I lys av dette er det heller ikke så rart at mødre er så sentrale for vår forståelse av verden og at mødre ofte innehar en skapende størrelse i mytologien. Hun er selve jorden, Gaia, titanenes mor, Rhea, hun er frelserens opphav, Jomfru Maria. Like livsgivende som den glade moren fremstilles, like fordærvet fremstilles den barnløse kvinnen i mytenes verden: heksen, huldra, Lussi som spiser barnet, eller Medea som dreper sine egne i raseri. Hos Freud virker det meste til å kunne tilbakeføres til den første adskillelsen mellom mor og barn – og slik blir mor også traumets opphav. Kort sagt: Mor er en uutømmelig skikkelse. Hun er opphavet, stammen til vårt eple, og etter å ha utforsket “Jente” i utgave 54, gleder vi oss i redaksjonen til å vende tilbake til kvinnen som startet det hele i utgave 59: “Mor”.