Jean-Luc Godards film «Hélas pour moi» innledes med stemmen til en mannsfigur som forteller en liten historie. Da hans oldefar sto overfor en vanskelig oppgave, trakk han til skogen, der han tente ild og bad en bønn. Da gikk det som han ønsket. Farfaren gjentok dette ritualet, men husket ikke lenger hvor han skulle tenne lyset, bare stedet i skogen der han kunne be bønnen. Og fremdeles gikk det slik han ønsket. Da turen kom til faren, gikk også han ut i skogen, og han visste verken hvor han skulle tenne ilden eller be bønnen, men han kjente fremdeles til stedet i skogen, og det gikk som han ønsket. Nåtidens forteller står overfor et større problem: han finner ikke stedet i skogen, kjenner ikke til bønnen, og han kan ikke tenne lyset. Men: Han kan fremdeles fortelle historien.
Slik innledes boka Samleren, Arken og Radioamatøren av Marit Arnekleiv med prosastykkene ”Kjærlighet tiltenkt andre” av Eivind Hofstad Evjemo. Tekstene tangerer Arnekleivs kunstprosjekter med sine bruddstykker av fortelling og historie, der fortellingene dels er vevd sammen med de tre kunstprosjektene Samleren, Arken og Radioamatøren, dels er løsrevet fra direkte sammenheng med hverandre.
I prosjektene Samleren og Radioamatøren tar Arnekleiv utgangspunkt i en radiosamling etter sin onkel Asbjørn Simengård fra Tretten, og radioamatørmiljøet som vokste frem etter 2. Verdenskrig. Arken er basert på fortellinger om en eneboer som bodde i en improvisert hytte langt inne i Ringebufjellet, mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen på 1930-tallet.
En fotoserie av høytalerduker – Q-koder i bruk av radioamatører, gjenskapt som transparente lyssignaler – melk som fryser rennende gjennom en finmasket ramme oppe i høyfjellet – en rekke finerplater lasert i primær- og komplementærfarger. Gjennom slike overganger transformerer Arnekleiv fortellinger som er i ferd med å forsvinne, fra narrativ til skulpturelt og fotografisk materiale. Heller enn å dokumentere eller vise historien i sin faktiske form, bearbeides den som både nærværende og skjult for bevisstheten. På den måten presenterer Arnekleiv historien for oss som et kollektivt omformingsarbeid, der betrakterens og leserens forståelse og uvitenhet er med å investere i det ferdige verket.
