Ingen diktator har noensinne undervurdert litteraturens kraft, og ingen kritiker er så nidkjær som den som jobber for sensuren. Politiske bevegelser – fra frigjøringsfortropper til imperialistiske stater – kan ikke oppstå uten mobiliserende fortellinger. Alle nasjoner er resultatet av blodige tilblivelser, og noen gjennomgår fornyelser som henter metaforisk kraft fra historiene om deres emning. At en stats opphavsfortellinger kan brukes til å rettferdiggjøre hva som etter folkerettens begreper er en angrepskrig, har siden februar i år blitt demonstrert til skrekk og advarsel for resten av kloden. Vagant 2/2022, et temanummer om litteratur og krig, er blitt smidd i den heten vi alle føler, selv på avstand, fra Russlands invasjon av Ukraina. Nummeret spør hva krig egentlig er – og hva gjør forfatterne i krigen? Krigen er ikke bare krigshandlinger, militæroperasjoner, bomber og død. Krigen er også stillheten etterpå; den er beretningene som lever videre. Den er i våre dager dessuten hybrid krigføring av forskjellige slag, den allestedsnærværende «krigen mot terrorisme», cyber- og informasjonskrig, og i alt dette spiller språk og fortellinger en avgjørende rolle.