Skolen er en selvfølge for de fleste av oss. Til tross for murrende bekymringer om stress, mobbing og karakterpress orker vi ikke å sette spørsmålstegn ved den. For hvordan skulle vi klare oss uten skolen? Skolen er barnepasser, oppdrager, kunnskaps¬ og kulturformidler, garantist for framtidig lønnsarbeid, sosial arena og, ikke minst, limet i lokalsamfunnet for alle barnefamilier. De fleste norske foreldre velger også nærskolen for barna sine fremfor private skoler. Derfor er det lett å bli provosert når noen velger å stille seg utenfor fellesskapet ved å velge hjemmeundervisning. Og kanskje enda mer provoserende for noen er unschooling; en form for hjemmeundervisning uten pensum, læringsmål eller timeplan, der barna selv styrer sin egen læring gjennom å delta aktivt i livet rundt seg, forfølge sine interesser og suge til seg kunnskap fra omgivelsene.

Utdrag fra boken:

Hunderi har et ønske om å forstå uortodokse tilnærminger til barn og unges læring. Prosjektet har ledet henne til engasjerende møter og samtaler med mennesker som har valgt et helt annet liv enn kunstneren selv. Hun har fotografert og intervjuet familier som har funnet sin egen vei til barnas læring i USA, Norge, Åland og Østerrike gjennom unschooling. Bildene og samtalene sirkler rundt noen sentrale aspekter ved unschooling, og er preget av både ambivalens og tvil, men også nygerrighet og åpenhet. Det handler om frihet, tillit, fellesskap, vranglære, sosial utjevning og feminisme. Prosjektet har resultert i utstillingen og publikasjonen BORN FREE som blir lansert i forbindelse med utstillingen i Kunstnerforbundet.

Både utstillingen og publikasjonen består av en serie fotografier som viser barn og miljøer preget av dyp konsentrasjon og ofte tilsynelatende unyttige aktiviteter. Bildene dokumenterer på mange måter barnets hensiktsløse forbruk av tid som for et voksent blikk kan anses som forgjeves. Boken består i tillegg av intervjuer med den amerikanske psykologiprofessoren Peter Gray, unschooling-aktivisten Patrick Farenga og den norske filosofen Arne Johan Vetlesen som er kritisk til bevegelsens privatisering av opplæringen i tilegg til samtaler med flere av de deltakende familiene.
Hunderi arbeider med utgangspunkt i visuell antropologi – en fagretning som vektlegger at fotografiet ikke bare er en formidlingskanal og et kommunikasjonsmiddel, men et viktig verktøy for analyse og ideutveksling, ikke helt ulikt kunsten. For begge fagfeltene handler det om å se, å fortolke, å samle og sortere, og for begge handler det om å stå både utenfor og innenfor på samme tid. Bildene er tatt med et analogt mellomformatkamera, noe som skiller det fra det tradisjonelle dokumentar- og reportasje fotografiet gjennom den omstendelige og langsomme prosessen. Denne langsomheten understreker tidsaspektet i motivene Hunderi skildrer. Fotografiene kan kanskje best beskrives med begrepet silent realism, definert av forfatter Joseph Anthony Ward i boken American Silences om bildene til den amerikanske fotografen Walker Evans.