Om kunst, mot og overbevisning.
Det kan være ulike forutsetninger og årsaker som utløser et brennende engasjement og overbevisning. Eller evnen til å vise fryktløshet og mot. For noen kunstnere er, og har kunstuttrykket vært et kruttsterkt verktøy for å belyse samfunnsmessige utfordringer i sin egen samtid. Andre har beveget seg motstrøms for å kjempe for retten til utdanning eller utøvelse av sin kunstneriske praksis. I denne utgaven av KUNST PLUSS beveger vi oss bakover og framover i tid og belyser kunstnerskap hvor sterk overbevisning – og i noen tilfeller aktivisme – er selve drivkraften for den kunstneriske utforskningen. At flere av disse kunstnerne ikke lenger er blant oss, gir grunn til å stille spørsmålet: Hvordan står det egentlig til med engasjement og overbevisning blant dagens kunstnere?
«Å stikke nakken frem er et instinkt» uttalte den nylig avdøde moteskaperen og aktivisten Vivienne Westwood i en biografi signert Ian Kelly. Gjennom talent, teft og standhaftighet markerte hun seg som en av verdens ledende klesdesignere og som fremtredende aktivist. «Mest av alt gjorde hun klesdesign til et potent våpen i kampen for urettferdighet og undertrykking, som politisk kraft, som visuell vekker» skriver Ida Eritsland.
Reaksjonen mot et sløvende forbrukersamfunn, natur- og miljøødeleggelser og krigføring er også et gjennomgående tema i vandreutstillingen «Hvem eier morgendagen? Politisk kunst fra Tangen-samlingen». Arbeidene i utstillingen stammer hovedsakelig fra 1960- og 70-tallet. Men tematikken i verkene fra sentrale medlemmer i GRAS-gruppa og andre kunstnere som John Savio og Chrix Dahl er stadig vekk skremmende aktuell. Kunstnerne stilte spørsmål ved og kritiserte sin egen samtid; både gjennom kunstverk, aksjoner – og politiske ytringer. «Det var et stort engasjement, kanskje mer enn hva vi ser blant kunstnere i dag», hevder kurator for utstillingen Hanne Cecilie Gulstad.
Det sterke politiske engasjementet preger også arbeidene til Arne Ekeland og den unge, samiske kunstneren Anders Sunna. Ekeland var en av våre mest markante kunstnere i forrige århundre. Det kommunistiske ståstedet stammet fra barndomshjemmet, noe som fikk en avgjørende betydning i hans utvikling som kunstner – på godt og vondt. I Et Ekeland-senter i det blå forteller Rolf Millidal om hans forhold til den kompromissløse kunstneren og om forsøket på etableringen av et senter for Arne Ekelands kunstnerskap i Eidsvoll. For Sunna ble veien til kunsten tvunget fram av hans egne følelser og opplevelser. Arbeidene hans har en sterk personlig og politisk tilnærming som både refererer til hans egen families kamp for sin samiske tilværelse i svenske Tornedalen i Sverige og storsamfunnets utnyttelse og undertrykkelse av det samiske samfunnet, før og nå.
Lars Kristian Guldbrandsens avantgardistiske formspråk provoserte mange. Og hans forvandling til kvinnen Tatjana og betraktningen av seg selv som et kunstverk var et eksotisk innslag i et lite og konservativt nærmiljø. «Kunstneren Lars Kristian Gulbrandsen var en modig mann», skriver Svein Thorud og gir et portrett av en kunstner med en iboende tro på egne evner og som våget å gå motstrøms.
I en tid da de fleste mente at kvinnens plass var i hjemmet, kjempet flere kvinner om retten til utdanning. Kvinnelige arkitekter og kunstveversker som virket rundt århundreskiftet 1800–1900 har frem til nå blitt viet lite oppmerksomhet. I boken Kunstvæversker og Arkitekter. Kvinner i estetiske fag omkring 1900 og sin artikkel i denne utgaven av KUNST PLUSS løfter Mathilde Sprovin frem disse pionerene og plasserer dem velfortjent inn i norsk kvinne- og kulturhistorie.
Med ønske om en riktig god sommer og med et sitat fra den finske forfatteren og komponisten Elmer Diktonius:
– En kunstner må ikke bare si hva andre mennesker ikke kan si, men også hva de ikke våger å si.

Anne Marit Lunde
Redaktør