Hip hop er ikke bare en musikksjanger, men en kunst- og kulturbevegelse som har opprinnelse fra 70-tallets Bronx, New York. Begrepet omfatter elementer som rap, DJing, graffiti, breakdance, fashion, og ikke minst aktivisme. Hiphop for oss er personlig og politisk, nærliggende, men og langt unna. Det er altså noe vi har, men og noe vi stadig streber etter. Hiphop er den nostalgiske turen ned minnegata, men også framoverlent og håpefull. Det er en sjanger, en livsstil, en identitet, en motstandskultur spekket med kontraster. Det er rett og slett livslinjen til det meste av undergrunnskultur, og i de senere årene har hiphop også tatt plass i populærkulturen. I dette nummeret røper noen hiphop-profiler hvorfor den verdensomspente sjangeren er viktig for dem. Hanna Asefaw skriver om identitet og n-ordet, Philip Maxwell skriver om skjæringspunktet mellom graffiti og hiphop, mens Maria Sung Ae Lervik skriver hva som skjer når man «teoretiserer en kultur som egentlig aldri har bedt om bekreftelse». Et hiphop-nummer er ikke komplett uten et hiphop-intervju tenkte vi, og satt oss derfor ned med den svensk-litauiske rapperen Silvana Imam.