I dette nummeret av Arr utforsker vi hvordan ulike former for, forståelser av og forsøk på sensur har øvet kontroll og innflytelse til ulike tider. Makten over ordene, bildene, tankene og følelsene våre har blitt forvaltet gjennom sensurens mange organiseringer. Forbud mot krenkelser av religiøse følelser viser seg å være et stadig tilbakevendende tema.
Ordet «sensur» stammer fra romertiden. Den romerske republikkens censor utarbeidet et register (census) ved å telle folket og formuene. Censorene overvåket borgernes personlige oppførsel, riter og livsstil ved å føle (sentire) og vurdere (censere). Gjennom styringen av det moralske (regimen morum) ble blant annet ekstravaganse slått ned på. SENSUR var en reaksjon på LUKSUS. Sensorene kunne fordømme, fradømme og nedgradere borgere. Vurderingen, bedømmingen og irettesettingen av den andre har gitt navn til det vi siden kjenner i det moderne sensurbegrepet, slik det blir anvendt i forsøk på å regulere uønskelige ytringer. Sensuren har altså tradisjonelt en negativ valør som en form for utvendig undertrykkelse, gjennom sensorenes registrering og bedømming av individet er den forbundet med det forbudte.
Sensur kan dermed først forstås som en ytre begrensning pålagt av myndighetene. Det frie ord blir gjerne stilt opp mot sensuren. Et slikt dualistisk syn – der ytre undertrykkelse står mot eller hindrer fri meningsutveksling – kan likevel forenkle sensurens kompleksitet. Sensur tar ikke kun form gjennom utsidens ytre påvirkning. Både selvsensuren i våre iboende og internaliserte hemninger, men også feltet for tilblivelse og forståelse av mening må undersøkes i samspill med de begrensninger vi blir pålagt av andre og av oss selv. Sensur kan være både produktiv og meningsskapende – ikke kun som incitament til stil, gjennom ironi, eufemismer eller tvetydighet – men den kan også i seg selv være en form for intellektuell virksomhet og tolkningstradisjon.
Hvordan har kontrollen over teksters skapelse, kommunikasjon og mottagelse forandret seg? Dette nummeret viser sensurens skiftende status og logikker, og undersøker samspillet mellom den repressive og den produktive sensuren fra senantikkens kanonisering i klostrene, via den katolske kirkens forbudslister og den eneveldige rettroenhetens tankepoliti, til fortielse, marginalisering og beskyttelsen av krenkede følelser i moderne tid. Frykten for det urene, det urette, det uvitende, det onde, det falske eller det frekke har gjort forhåndsgranskning, forbud og fortielse til utbredte sensurverktøy. Disse har igjen øvet innflytelse på hvordan tekster blir skapt og fortolket. En rød tråd gjennom dette nummeret er omsorgen for det rette, det sanne, det fromme og det gode, som oppigjennom historien har legitimert sensuren, og som utgjør en tanketradisjon vi kan følge ved å kikke nærmere på idéhistoriens antagonist: sensoren.