Synet på hva luksus er og hvordan den bør vurderes har endret seg gjennom historien.
Uansett hva vi har i tankene når vi tenker på luksus – det unødvendige, det eksklusive,
eller det prestisjefulle, det vulgære, det overdådige, eller autentiske og fordringsløse
enkle gleder («Luksus for meg er å ligge i en hengekøye og lese en bok») – så er vi
sjelden likegyldige overfor fenomenet, noe bidragene i dette nummeret av Arr viser til
fulle. Ved å undersøke forestillinger om luksus gjennom ulike historiske perioder, får
man en helt egen inngang til en moralsk og politisk ladet forestillingsverden som er og
har vært svært virksom i samfunnet.
Skepsis eller omfavnelse av luksus er ikke er noe nytt. Som Voltaire skrev: «Luksus
har blitt baktalt i 2000 år. Likevel har det alltid blitt godt likt». Luksus konnoterer kvalitet
og livsglede for mange. Samtidig er vår egen tid er sterkt opptatt av å begrense det
unødvendige, som kan assosieres til luksuriøst overforbruk. Mange trekker raskt frem
bærekraft og måtehold som ideal når overflod og overdådighet bringes til torgs. Luksus
har også blitt forstått som korrumperende for sjelen eller samfunnets legeme og har
blitt koblet til forestillinger om prestisje, suksess og makt, gjerne ekstravagante eller
spesielle eiendeler, ting og produkter, enten det er slott, superyachter, champagne, kaffe
eller diamanter. Verdens rikeste mann for øyeblikket, Bernard Arnault, eier selskapet
LVMH, som selger merkevarer som Louis Vuitton, Tiffany og Dior, med fler. For å gjøre
noen så rik, må klær, vesker, smykker, klokker som omtales som «luksusprodukter»
selge som aldri før. Mange tar avstand fra luksus, og ordet brukes ofte negativt eller
blir forstått som et problem, men det er også tydelig at luksus, uansett hvordan man
forstår det, signaliserer noe som folk drømmer om og har en sterk appell.
Denne ambivalensen til luksus er noe av det som gjør det så interessant. Men
hvordan kom vi hit? Det er det bidragene i dette nummeret av Arr forsøker å belyse.