Å arbeide med sin frykt for døden begynner med å erkjenne at den er naturlig og har mange individuelle variasjoner.
Forsøkene på å beseire døden har gått gjennom livsfarlige udødelighetsdrikker og alkymi til nåtidens transhumanisme og teknovitenskapelig udødelighetsbevegelse med kryonikk og mind-upload av bevisstheten til datamaskiner.
Evig legemlig liv er benekting. Den lengst dokumenterte levetid, 122 år, kan si noe om en øvre grense.
Å omtale døden som en seier, opphever ikke behovet for å forsone seg med frykten for kroppslig forfall og det man mister.
Forsoning er å leve med ubehaget over sin dødelighet. Man kan romme to tanker samtidig: være forsont med døden og sin uro overfor den.
Meditativ tidløshet kan aktualisere en dimensjon der tid, begynnelse og slutt ikke er, og som en absolutt stopp heller ikke døden.